Kjærlighet, hva er det enn annet rødglødende kull? Merkelig nok har sorg samme farge for meg; rødt, glødende, varm lava som strømmer ut fra dette ukjente, uoppdagede stedet før vi står der - på ny og ukjent grunn.

For nærmere 11 år siden mistet jeg sønnen min Olve brått, brutalt og plutselig vel en måned etter hans 24. års dag. Den fysiske smerten var enorm, mer uforståelig og ukjent var den psykiske. Jeg erindrer at jeg i lange perioder satt på gulvet på toalettet, det minste rommet huset. Hvorfor? Jo, fordi jeg trodde kroppen min skulle sprenges i bitte små biter, og at det da ville være lettere for mine pårørende å vaske ned etter en slik eksplosjon.

Mye kan sies om kjærlighet i en slik situasjon, vår sterkeste kraft med større nedslag enn den tyngste bombe.

Jeg vil gjerne få fortelle om hunden min Lissie. Hun var en skadet sjel, kom fra Fant omplassering og var fjernet hjemmefra av politiet sammen med sin søster, begge valper, begge skadet i relasjonene til mennesker. Selv overtok jeg henne da hun var ca ett år. Mager, redd for det meste, fra brå bevegelser til støvsugere, høye stemmer og alt som kunne minne om skummelt. Bur var skrekk og gru, jeg lyger ikke når jeg forteller deg at denne hunden på 16 kilo klarte å bende opp et rottweilerbur i tykk utførelse. Så redd var var hun for å bli stengt inne.

Lissie er blitt gammel, snart venter Guds vidunderlige hundehimmel, der hvor mosen er så tykk og deilig, alltid perfekt for en hvil. Hvor blomsterengene er uendelige å springe i, der hvor solen alltid, alltid er akkurat passe varm. Foto: Privat

Begge var vi to emosjonelle skjebner som trengte frihet til å leve ut våre følelser. Ingen stengsler, bare følelser. Intense følelser og avhengighet av hverandres kjærlighet. Min egen elskede Lissie. Og jeg ? Hennes sjanse til tiltro til mennesker, hennes gave av inderlig kjærlighet da det å stole på meg langsomt vokste fram.

Hvor jeg tok det fra vet jeg ikke, men kort tid etter Olves død tvang jeg meg til å skrive takknemlighetsbok, dvs hver eneste kveld skulle jeg skrive tre ting fra dagen som hadde vært fine. En solstråle gjennom vinduet, blomst fra en totalt ukjent, duften av kaffebønner. Ja, slike ting.

Men nå i etterkant ser jeg hvor mye som handler om Lissie. Hennes varme snute mot mitt kinn, våre skogsturer hvor hun var så empatisk i forhold til hva jeg orket, ligge i skje i sengen gjennom natten, alle timene hun fulgte meg på bryggen gjennom vekselvis skrike ut Olves navn eller mine bønner til Gud. Sammen, alltid var vi sammen.

Så har årene gått. Fortsatt er vi hjerte til hjerte. Men heldigvis for oss begge har jeg truffet den beste mannen som bor med oss. Da krykker og rullestol kom inn som hjelpemidler for meg kunne han knyte tursko og gå i skogen med henne. Lissie har hjerte stort nok for oss begge. Der hun deler sengehvil og nærhet med meg har hun sin frie, lykkelige hundeliv med han.

Tolv år er gått fra denne redde hunden kom i livet mitt og for en reise vi har delt. Ett fellesskap jeg aldri har opplevd med et dyr før,- og jeg har hatt hund nærmest hele livet

Lissie sitt liv er på hell, hun har fått kreft, men så lenge hun ikke lider skal hun leve.

Innimellom ligger vi i skje her i sengen, tett og nært. Jeg nynner tonene jeg nynnet for mine barn da de var babyer, disse dype grunntonene som lever fra kvinne til kvinne.

Så snakker vi om Guds vidunderlige hundehimmel, der hvor mosen er så tykk og deilig, alltid perfekt for en hvil. Hvor blomsterengene er uendelige å springe i, der hvor solen alltid, alltid er akkurat passe varm.

Snart er tiden vår over Lissie. Men hvilken gave du har vært i livet mitt. Du har holdt hjerte mitt åpent for kjærlighet og lært meg det finnes ingen begrensninger. Kjærlighet er å elske og bli elsket. Finnes det en større rikdom i livet?